Galleri Skredsvig

I Eggedal ligger det som antakelig er Norges best bevarte kunstnerhjem fra gullalderen i norsk malerkunst. Her på den lille gården Hagan bodde Christian Skredsvig med sin familie fram til han døde i 1924.

Publisert: 14.06.2020

I dag er det oldebarnet Hege Christina Skredsvig som styrer kunstnerhjemmet. Hun forteller at hun er født og oppvokst her. Oldemoren Beret bodde i huset fram til hun gikk bort i 1969. Allerede to år senere ble hjemmet åpnet for publikum, den gang var det Sigdal kommune som hadde ansvar for stedet. De tok godt vare på huset og det fremstår i dag akkurat som det var mens det bodde folk her.

Hege har selv jobbet som guide i kunstnerhjemmet fra hun var 15 år, og har fortsatt med det også siden hun ble daglig leder for Hagan i 1994. Hvert år har det vært temautstillinger i Hagan med Skredsvigs malerier. Med en katalog som teller over 600 verker, er det mye å vise fram. Men det lille huset i Hagan har begrenset med veggplass og Hege hadde en drøm om å kunne vise hans virkelig store malerier.

– Jeg visste at Nasjonalmuseet hadde to av hans største malerier i sitt magasin og hadde veldig lyst til å vise de fram, sammen med andre malerier. Men da trengte vi et nytt bygg, et galleri. Derfor bestemte styret i Hagan seg for å begynne et forprosjekt i 1998, kalt Galleri Skredsvig. Jeg fikk være med på dette fra starten og det har vært så spennende, forteller Hege. Nesten 20 år etter forprosjektet startet, satte gravingen i gang. Drømmen er nå blitt virkelighet. Takknemligheten for midlene de har fått som gjorde dette mulig, og menneskene som har bidratt i arbeidet, lyser av hele Hege.

Tidligere lå det en gammel låve der hvor galleriet nå ligger, men den var i så dårlig forfatning at den måtte rives. For Hege var det viktig at det nye bygget passet inn sammen med det gamle huset og stabburet i Hagan. Galleriet ser derfor ut som en rødmalt låve når man står utenfor kunstnerhjemmet, og man kan gå inn i Café 1889 via en inngang som ser ut som en låvebru. Innenfor dørene er det lite annet enn de grove, mørkbeisede bjelkene på vegger og tak som minner om en låve. Tvert om føler man at man entrer Paris anno slutten av 1800-tallet. Det serveres crêpes og champagne. Champagnen er nøye utvalgt – det er av samme type som Skredsvig selv drakk sammen med Edvard Munch på Café de Paris Monte-Carlo i 1892 – Louis Roederer.

Galleri Skredsvig og Café 1889 er verdt både ett og to besøk. I tillegg til galleriet i andre etasje som viser Skredsvigs egne malerier, og huser konserter og andre arrangementer, er det også galleri og kursrom i første etasje. Heges tanke er at galleriet i første etasje kan brukes til utstillinger av andre kunstneres arbeider – kunstnere som har en eller annen kobling til hennes oldefar.

Hege har fulgt sin oldefars fotspor og reist til rivieraen og Paris, lært seg litt fransk og innsett at hun antakelig har blitt litt frankofil. Hege har hatt noen hårete mål gjennom sine år som leder ved Hagan, og har nå nådd mange av dem. De har allerede stilt ut «Seljefløyten» og «Idyll», og snart kommer selve mesterverket fra «Le Salon» i 1881 -  «Une ferme a Venoix». For dette maleriet fikk Skredsvig salongens høyeste utmerkelse – gullmedalje.

– Det hender jeg tenker «hva ville oldefar sagt om han så meg nå?», innrømmer Hege, og legger til at hun kan ikke tenke seg noe bedre enn å få holde oldefarens kunst i live og gjøre hans verker kjent.